ERITREA

  • Befolkning: 6.086.495 (juli 2012 est.)
  • Folkegrupper: 9 anerkjente folkegrupper. Tigrinya 55%, Tigre 30%, Saho 4%, Kunama 2%, Rashaida 2%, Bilen 2%, andre (Afar, Beni Amir, Nera) 5% (2010 est.))
  • Språk: tigrinya, arabisk, engelsk
  • Religioner: sunni Islam 50 %, kristne 47 %, ikke religiøse 1,9 %, etnoreligiøse 0,5 % (Operation World).
  • Kristne: Ortodokse 41,9 %, katolske 3,5 %, protestanter 1,4%, uavhengige ca 1 % (Operation World).

 Eritrea fikk sin selvstendighet i 1993 og er følgeligen av verdens yngste nasjoner. Før koloniseringen begynte (1890), tilfalt det vi i dag anser som eritreisk territorium til Abessinia (Etiopia). Italia etablerte Eritrea med de grenser vi kjenner i dag under sin kolonisering av landet fra 1890 til 1941. Under den italienske koloniseringen ble statsinstitusjoner og rettssystem innført. Under 2.verdenskrig kom britiske styrker inn og jaget ut italienerne i 1941. Eritrea forble et britisk protektorat frem til 1952. Etter 2. verdenskrig ble det bestemt at FN skulle avgjøre fremtiden for Italias tidligere kolonier (Eritrea, Libya og Somalia), og i 1952 ble det avgjort at Eritrea skulle innlemmes i detetiopiske keiserriket.

 Føderasjonen med Etiopia førte med seg undertrykkelse av eritreisk kultur og egenart, og kun ti år senere, i 1962, ble Eritrea degradert til en etiopisk provins. 2 Eritreiske nasjonalister gjorde opprør, og en 30 år lang borgerkrig begynte. Eritrean Liberation Front (ELF) ledet an fra eritreisk side. Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) brøt etter hvert ut av ELF og overtok den dominerenderollen til ELF i løpet av 1980-årene. Dagens regjering, the People’s Front for Democracy (PFDJ) overtok etter EPLF i 1994, og er i dag det eneste tillatte partiet i landet. Eritrea vant krigen mot Etiopia i 1991 og en folkeavstemning bekreftet uavhengigheten i 1993, hvor landet også fikk sin offisielle uavhengighet. Eritreas grunnlov ble ratifisert i 1997, og var planlagt offisielt implementert ved landets første parlamentsvalg. Parlamentsvalget, som skulle vært avholdt i 2001, har blitt utsatt gang på gang, og grunnloven har derfor ennå ikke blitt offisielt implementert.

Krigen mellom Eritrea og Etiopia blusset opp igjen i 1998 og varte frem til desember 2000. Da hadde alt 100.000 menneskeliv gått tapt og næringslivet var blitt kraftig redusert. Krigen og uløste klagemål fra den havarerte fredsavtalen med Etiopia har gjort eritreiske myndigheter besatt av nasjonal sikkerhet og militarisering av staten. Dette brukes som unnskyldning for de mange menneskerettighetsbruddene utført av staten.

President Isaias Afwerki (ortodoks kristen) fra PFDJ har innehatt presidentembetet siden uavhengigheten i 1993, og er ikke villig til å gi slipp på det. Opposisjonspartier er forbudt og enhver kritikk av regjeringen slås meget hardt ned på. Demokratiske valg skulle vært gjennomført i 2001, men har blitt utsatt gang på gang. 15 fremtredende partimedlemmer av PFDJ gikk i 2001 ut og krevde at frihetene og rettighetene fastsatt i grunnloven fra 1997 måtte bli iverksatt. 11 av dem blearrestert og 9 av dem er angivelig døde.

En FN rapport fra juli 2011 anklager eritreiske myndigheter for å ha planlagt et mislykket bombeangrep på African Unions hovedkvarter i Addis Ababa, Etiopia, i januar 2011.

I 2011 opplevde Afrikas horn den verste tørken på 60 år, over 12 millioner mennesker ble påvirket. President Afwerki hevdet tørken stoppet ved Eritreas grenser og nektet utenlandske hjelpeorganisasjoner adgang. I følge Freedom House risikerte ca 900 eritreerne per måned livet sitt i dramatiske fluktforsøk under tørkeperioden.

Den militære diktaturstaten Eritrea er et av verdens mest undertrykkende og lukkede land. De eritreiske folket lider under vilkårlig fengsling; tortur; inhumane fengselsforhold; restriksjoner på ytrings-, bevegelses- og trosfrihet; samt tvang til militærtjeneste på udefinert tid.

Eritreas allmenne verneplikt skal i følge lovverket vare i 18 måneder, men strekker seg i virkeligheten ut over ubestemt tid, ofte et helt arbeidsliv. Lønnen dekker så vidt nødvendigheter for å overleve. De vernepliktige brukes som billig arbeidskraft i statsforvaltningen, utviklingsprosjekt og regjeringspartiets egne forretningsvirksomheter. Kvinner rapporterer om seksuelt misbruk av overordnede. Tusenvis av eritreer flykter fra landet pga. vernepliktens grusomme forhold.

Landets eneste universitet har blitt nedlagt og ungdomsskoler (high schools) fungerer som militære rekruttskoler.

Vilkårlig fengsling foregår hyppig. Siden 2001 har eritreere fra alle samfunnslag (statlig og
ikke statlig, forretningsfolk, journalister osv) blitt fengslet for eksplisitt eller antydning til motstand
mot president Afwerki og hans politikk. HRW 2012 anslår at mellom 5.000 og 10.000 eritreere
har blitt fengslet på overnevnt grunnlag. I tillegg antas det at titusenvis desertører og ”service evaders”
har lidd samme skjebne. Fangene holdes på ubestemt tid og nektes besøk av familie, advokater og
fengselsovervåkende organer. Det forekommer ikke offentlige rettssakereller anker. Folk som etterlyser fengslede slektninger risikerer å bli fengslet selv. Tortur og umenneskelige forhold i fengselet er utbredt. Dødsfall i fengslet skjer stadig.

 Eritrea er i følge Reporters Without Borders, 2011, verdens verste misbruker av media og scorer aller nederst på pressefrihetsindeksen. Pressefrihet er altså ikke eksisterende og siden 2001 har all privat presse blitt fjernet. Eritrea er det eneste afrikanske landet uten noe privateid media. Alt av TV, radio og aviser er statlig.
All informasjon som ikke er i tråd med president Afwerkis oppfatninger forties. Det tok for eksempel en måned før Den arabiske vår i Tunisia, Libya og Egypt blenevnti eritreisk presse.

Forsamlingsfriheten er svært begrenset og ikke statlige offentlige samlinger på mer enn syv personer er forbudt. Kritiske spørsmål på regjeringsarrangerte møter utgjør grunnlag for arrestasjon. Politiske og sivile organisasjoner (inkl.internasjonaleNGO-er) som ikke er kontrollert av PFDJ erforbudt. Kun seks NGO-er er i dag aktive i Eritrea–dette er en drastisk nedgang fra 40 i 2001.17 US Aid ble i 2005 bedt avslutte sitt engasjement i landet. Internasjonale NGO- er anses med mistenksomhet og i 2011 karakteriserte President
Afwerki internasjonale NGO-er som innehavere av en ”patologisktrang til å spionere”.

I følge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), har omtrent 5 % av Eritreas befolkning flyktet landet. Mange av disse er svært unge, og barn ned i 6 års alderen har blitt registret som enslige flyktninger. Flyktninger som benytter seg av Bedouin ”traffickers” i Sinai ørkenen risikereralvorlig mishandling: De blir plassert i containere og tortureres på det groveste, sultes og noen blir til og med frastjålet vitale organer. Dette i etforsøk på å presse flyktningenes familie for penger. Hovedandelen av flyktningene flykter fra den obligatoriske verneplikten, men i følge UNHCR er det et økende antall som flykter pga. religiøs forfølgelse, særlig pinsevenner og Jehovas vitner.

Den eritreiske regjeringen har gjort en innsats for å fremme likestilling og kvinnerettigheter i samfunnet ved hjelp av like utdanningsmuligheter, lik lønn for likt arbeid og bøter for vold i hjemmet. Flere kvinner innehar seniorstillinger i regjeringen, inkludert ministerposter. Til tross for dette forekommer det fremdeles tradisjonell samfunnmessig diskriminering av kvinner. Kjønnslemlesting av kvinner ble forbudt i 2007, men er fremdeles svært utbredt. 86,4 % av jenter i urbane strøk og 90,5 % av jenter på landsbygda anslås å være kjønnslemlestet. Kjønnslemlestelse utføres blant alle religiøse grupper i Eritrea.

http://www.stefanus.no/filestore/Rapporter_notater_blader_etc/Landnotater_Stefanusalliansen/LandanalyseEritrea.pdf